Jazz er en svært populær musikksjanger, og flere av de mest kjente artistene gjennom tidene er nettopp jazzmusikere. Men, slik har det ikke alltid vært. Jazzen hadde nemlig i lang tid et dårlig rykte, og ble kalt både ukulturell, vulgær og smakløs. Men hvor kommer egentlig jazzmusikken fra? Og hvordan har den utviklet seg gjennom tidene? La oss se litt nærmere på jazzens historie.
Jazzens opprinnelse
Jazz har sin opprinnelse i det afroamerikanske samfunnet i New Orleans på slutten av 1800-tallet. I de amerikanske sørstatene var det mange slaver, og på de store plantasjene begynte slavene å synge såkalte «call and response»-sanger for å koordinere arbeidet og holde humøret oppe gjennom arbeidsdagen. Denne musikkarten er basert på musikkformer og -rytmer fra Afrika, og har et mønster der to fraser følger etter hverandre; den ene som en direkte kommentar eller et svar til den første.
Men, jazzmusikken kan ikke tilskrives utelukkende afroamerikanerne. Tradisjonell, afrikansk musikk er preget av særegen klang og fraseringer, med stor vekt på improvisasjon og personlig uttrykksfrihet. Dette i motsetning til europeiske musikktradisjoner, med sine strenge stilmønstre. I sørstatene i USA møttes afroamerikanske slaver og europeiske nybyggere, og kulturene deres begynte etter hvert å smelte sammen mot en felles musikalsk stilart.
Mange europeiske nybyggere i USA levde et møysommelig liv, og mange av dem var blitt deportert eller tvunget til å dra hjemmefra. Akkurat som slavene, søkte de tilflukt i musikken, og de to folkegruppene fikk etter hvert et felles holdepunkt. Irske og skotske nybyggere tok med seg musikkulturen vi i dag kjenner som sting band. Denne musikktradisjonen er kjennetegnet av flerstemmig sang, akkompagnert av fiolin, gitar og kontrabass.
Også brass band-tradisjonen kom til USA med de europeiske nybyggerne. Denne musikktradisjonen var opprinnelig brukt til å oppildne militærtropper til kamp, og ble etter hvert brukt til å forsterke patriotismen gjennom den amerikanske borgerkrigen. Både sting band og brass band bidro i stor grad til jazzens utvikling. Afroamerikanernes frie stilart ble smeltet sammen med europeernes harmoni, formsans og struktur.
Jazzen sprer seg
Denne sammensmeltingen av musikk oppstod flere steder i USA på denne tiden, men musikken som utviklet seg i New Orleans fikk aller størst betydning for jazzmusikken, derav navnet New Orleans-jazz. Denne musikkformen ble gjerne spilt med tre blåseinstrumenter; melodi på kornett, understemme på trombone og utfyllende stemme på klarinett. Musikken ble ofte spilt i gateparader og ved begravelser rundt omkring i sørstatene.
Fra 1920-tallet begynte mange av musikerne i New Orleans å reise nordover, først og fremst gjennom spillejobber på en av de mange elvebåtene. Mange dro også til Chicago, som etter hvert skulle bli et jazzsentrum i USA. På denne måten påvirket New Orleans-jazzen de ulike formene for jazz i andre amerikanske byer.
Jazzen utvikler seg
Fra den spede starten i de amerikanske sørstatene, begynte jazzen etter hvert å spre seg til resten av verden. Militærorkestre tok med seg de første jazzimpulsene til Frankrike mot slutten av første verdenskrig, og utover 1920-årene begynte amerikanske jazzorkestre å reise på turneer over hele Europa. Jazzen ble også spredt til andre deler av verden med passasjerbåter. Etter hvert som den nådde ulike verdenshjørner, fikk vi ulike stiler, inspirert av nasjonale og lokale musikktradisjoner. På 1930-tallet fikk vi for eksempel sigøynerjazz, en stilart med opprinnelse i Paris. Denne musikken ble normalt spilt av en liten jazzgruppe, med distinktive lyder og instrumenter.
Bebop oppstod på starten av 1940-tallet, og endret jazzen fra en dansbar populærmusikk til en mer utfordrende musikkart med raskere tempo og mer akkordbasert improvisering. Musikkstilen ble først kalt re-bop, og signaliserte et kraftig brudd med tidligere former, både når det kommer til rytme, harmoni og melodi. Med bebopen begynte man å spille rundt grunnrytmen, noe som gav større frihet.
Som motsvar til bebopen fikk vi cool jazz på slutten av 1940-årene, med en mer avslappet og velberegnet uttrykksform. Jazzen utviklet seg med dette til mer konsertvennlig musikk, med større grad av struktur og så lite vibrato som mulig.
På midten av 1950-tallet gikk man tilbake til en mer hardtslående uttrykksform igjen med hardbop, som hadde elementer fra gospel og blues. Typisk for denne stilarten er bruk av modal improvisasjon, i kontrast til de faste strukturene i bebopen. Mot slutten av samme tiår fikk vi modaljazzen, med modulering i stedet for et fast tonesenter, og frijazzen med delvis helt fri improvisasjon.
På slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet begynte jazzen å blande seg med rockmusikkens rytmer og elektriske instrumenter, og vi fikk jazz-rock. På starten av 1980-tallet fikk vi smooth-jazz, og innen slutten av tiåret hadde også punk og dub reggae funnet veien til jazzen, med punk-jazz. De siste tiårene har vi sett økt grad av R&B, hip-hop og pop i jazzmusikken, med større grad av harmonisering.
Hyllest til New Orleans-jazzen
New Orleans anses som jazzens fødeby, og den dag i dag feires byens viktige musikkhistoriske rolle ved New Orleans Jazz Museum. Her hylles jazzens fødeby med spennende utstillinger, pedagogiske tilbud og musikalske forestillinger. Museumssamlingen er verdens største og mest omfattende av sitt slag, og museet arrangerer dessuten mer enn 15 festivaler og 365 konserter hvert eneste år.